Pages Menu
TwitterFacebook
Categories Menu

Posted by on 18. desember, 2014

En Rostov historie

En Rostov historie

 

  • maidannorway
  • Twitter
  • Pinterest
  • VKontakte

Av Odd Kristiansen.

Det er en vårdag. Jeg får en e-post fra noen av vennene mine i Ukraina. Etter flere reiser har jeg etter hvert skaffet meg flere venner i dette fantastiske landet.

Jo, jeg har nesten daglig kontakt med denne familien som består av far: Igor, mor: Olga og datter Victoria. OK, dette er ikke de navnene de egentlig har, men de navnene vi bruker i denne artikkelen.

Hvem er så denne familien fra Lugansk og hvordan fikk jeg kontakt med dem? Jo, dette er en familie som regner seg for å være Russere. De snakker russisk, regner seg som russere og ser tilbake på tiden til gamle Sovjetunionen som en tid der alt var så meget bedre. Vi, det vil si min kone og meg, har kjent denne familien siden vi traff dem en varm sommerdag i Odessa på slutten av 1990-tallet. Vi begynte å snakke sammen, Igor og Olga kunne en del engelsk. De er høyt utdannede personer. Hun jobber på sykehus og han er jurist. Siden den gang har vi holdt kontakten med hverandre og feriert sammen et par ganger.

Datteren Victoria gikk siste året på universitetet sist vår. Hun skulle få sin diplom ved endt studie, noe som både hun og foreldrene gledet seg til. Men våren skulle forløpe helt annerledes enn vi alle kunne tro.

Etter Russlands maktovertakelse på Krim sprette urolighetene seg til de østlige delene av Ukraina. I Lugansk og Donetsk ble offentlige bygninger overdratt av separatister som etter hvert ville holde valg om løsriving fra Ukraina. Resultatet ble som ventet ja til løsriving fra Ukraina. Et valg som ingen andre enn Russland har anerkjent. Jeg skal ikke dvele ved valget fordi denne beretningen handler om noe ganske annet.

Men den familien jeg snakker om fikk etter hvert oppleve dramaet som utspant seg etterpå. Victoria kunne ikke fullføre sin utdanning. Universitetet ble stengt. Jeg vil komme med et par utklipp av brev fra familien i denne perioden. I sommer, det må ha vært i begynnelsen av juni skrev jeg en e-post til familien. De hadde gjentatte ganger fortalt hvor ille det var. De fortalte om skyting, eksplosjoner og angst. Dumme meg, jeg tenker slik at det er viktig å gjøre noe kjekt, ha noe annet å tenke på enn krig. Derfor skrev jeg til dem en dag at i helgen synes jeg dere skal gå ut, gjøre noe sammen og kose dere. Svaret fikk meg til å forstå helvetet de levde i på en annen måte. «Odd, går vi ut blir vi skutt. Det er eksplosjoner og skudd her hele tiden. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å være her. Vi vet ikke om vi lever i morgen tidlig.»

Ikke lang tid etter dette stoppet plutselig e-posten å komme til meg. Vi sendte e-post til hverandre nesten daglig og når det ikke kom noen e-post på en ukes tid begynte vi å bli nervøs. Men så en dag, det var rundt den 20. juni kom en e-post som fortalte at familien hadde flyktet til Russland. Senere fikk jeg flere e-poster med ulike intervaller. De ble til å begynne med flyttet litt rundt om. Først var de i en by like over grensen. Men der kom det stadig nye flyktninger og de ble derfor sendt til andre steder.

En slektning av familien ble skutt i Lugansk. Det var søsteren til Olga. De var lei seg for ikke å kunne være med i begravelsen. Jeg fikk også vite at leiligheten til denne familien var delvis ødelagt. Knust vinduer og til dels skuddskader etter det jeg fikk vite.

Oktober kom og nå visste jeg at de oppholdt seg ikke langt fra grensen til Ukraina i Rostov. Jeg ble fortalt at det begynte å bli kaldt der, men de var tross alt heldige. De bodde i et hus. Flesteparten av de andre flyktningene der bodde i telt. I Oktober hadde mange reist tilbake til Ukraina igjen. Spesielt reiste mange når kulden kom og kombinasjonen mellom telt og kulde var ikke den beste. Husk at den familien jeg forteller om reiste fra Lugansk i juni. De reiste med tog og hadde med seg svært lite. Vinterklær var langt fra det de tok med. Huset de bor i er bedre enn telt, men det er ikke elektrisitet der og det er ingen oppvarming. Heldigvis fikk de noen brukte vinterklær av lokale folk som hjalp dem så best de kunne.

Familien er fremdeles i Russland, men vil venne tilbake til Lugansk så fort som mulig, kanskje innen et par uker.

I denne fortellingen må jeg også ta med datteren Victoria. I følge det jeg er fortalt har hun fått psykiske problemer. Hun sover dårlig om nettene og er deprimert. Ikke så rart. En psykisk belastning de fleste av oss heldigvis ikke vil oppleve. Men familien er egentlig ressurssterk. Som jeg sa innledingsvis jobber moren på sykehus, hun er sykepleier. De er temmelig bevisst på at datteren må ha to fokus når de venner hjem. Å få psykologisk behandling og at hun må få fullføre sin utdanning.

 

 

Kommentarer / Comments

Kommentarer:

Abonner på vårt nyhetsbrev!

Få siste nyheter og oppdateringer fra Maidan Norway.

 

Wow - dette fungerte jo! Velkommen! Du er nå medlem av vårt nyhetsbrev!

Pin It on Pinterest

Share This