Pages Menu
TwitterFacebook
Categories Menu

Posted by on 2. desember, 2014

Filmanmeldelse: «The Guide» (ukr.)

  • maidannorway
  • Twitter
  • Pinterest
  • VKontakte
Anastasia Kanarska.

Journalist, kulturanmelder, korrespondent i ukrainsk ukemagasin "Nasze slowo" (Warsaw).

«Lukk øynene dine. Se med hjertet», innbyr skaperne av den nye ukrainske filmen «The Guide» («Povodyr»). Den blinde kobzaren ber en liten gutt om å lukke øynene sine og fortelle hva han føler. «Stedet du er forventet å ankomme dufter av borsj, melk og blomster,» sier han til gutten.

Det som er vesentlig er usynlig for øyet

Regissør Oles Sanin første store film, som også har blitt valgt ut til å være Ukrainas bidrag til beste utenlandske film ved den 87. Oscar filmfestival (Academy Awards), bygger på faktiske hendelser i Ukrainas tragiske historie.

Filmen handler om en unik type musikere i Ukraina: «kobzarer», som reiste mellom byer og sang dumas – meditative ukrainske diktsanger. De var ofte blinde, og måtte først studere i 3 år i spesielle Kobzar-laug før de ble offisielt godkjent. I 1932, på ordre fra Stalin, kalte Sovjetiske myndigheter alle ukrainske kobzarer til å delta på en kongress i Kharkiv. De som ankom dit ble alle tatt med utenfor byen og henrettet.

Det er på høy tid at denne siden av ukrainsk historie kommer fram i lyset. Hvis ikke kunne vi risikert at denne smertefulle delen av den ukrainske historien ble glemt for ettertiden. Oles Sanin forteller historien gjennom øynene til den lille gutten Peter (Anton Green). Han er den ti år gamle sønnen til Michael Shamrock (Jeff Burrel), som ankommer Kharkiv fra USA for å hjelpe til med å «bygge sosialismen».

Det oppstår et kjærlighetstriangel mellom Michael og skuespillerinnen Olga Levytska (Jamala, ukrainsk sangerinne med Krimtatarske-røtter) og kommunist-kommisæren Volodomyr. Når Peters far blir drept blir han selv reddet fra forfølgerne av den blinde kobzaren Ivan Kocherla (Stanislav Boklan). Uten annen mulighet til å overleve i et fremmed land blir gutten den blinde kobzarens guide.

Når en ukrainsk filmskaper først får finansiering til å realisere et så stort filmprosjekt, er det fare for at man vil putte alle sine kreative idéer inn i prosjektet. En annen ting er at når man tar for seg slike glemte tragedier i Ukrainsk historie,etter mange års stillhet, kan man henfalle til å utbrodere tragedien i all dens gru, uten å trekke linjer til moderne tid. I Ukraina har vi hatt mange tragiske hendelser i vår historie og vi har ofte vært ofre selv. Et gjentagende problem har dermed vært at vi ikke kan skape vår egen helt som ikke er et offer.

Men i denne filmen har vi fått en helt. Den utmerkede skuespilleren Stanislav Boklan viser fram en sterk personlighet som tross mye motgang ikke mister sin verdighet. Verdighet, dette ordet som ble en så viktig del av den moderne historien til Ukraina under Euromaidan, og som akkurat nå blir bevist av heltmodige menn som tar risker og som ofrer helse og liv i Øst-Ukraina.

Filmen, som er basert på historiske hendelser, og har klart å aktualisere hendelser av våre dager. Sett gjennom guttens øyne, har filmen et eventyrlig uttrykk, fint balansert og uten at man tyr til overdrivelser. Tragedien har øyeblikk av skjønnhet og håp. Peter, gutten med de utrolig klare øynene, blir som en prototype for Antoine de Saint-Exupérys «Den lille prinsen», som vet at det som er vesentlig er usynlig for øyet, og at vi er ansvarlige for de vi har temmet.

Peter løper for å bli med kobzarene i deres siste ferd. Guttens bånd med kobzarene vokser sterkere og sterkere, og i en uforglemmelig nøkkelscene utbryter gutten «pappa!» til kobzaren, og det er umulig og ikke bli slått av de poetiske scenene som utspiller seg, i sakte film, med guttens øyne og blomster dekket med snø som eksploderer i lufta. En historie om blomster og øyne. Vi blir minnet om å ha håp.

Uansett om filmen vinner Oscar eller ikke, er det en film som sier noe om våre menneskelige verdier og som kanskje kan hjelpe det utenlandske publikummet til å forstå mer om dagens Ukraina og vår historie.

Filmen har sannelig mange vakre øyeblikk og er fylt med håp. Den har kanskje den vakreste kjærlighetsscenen i moderne, ukrainsk film.

En blind mann og hans kone (Iryna Sanina) som bader i elva i natten. Destillering av kjærligheten som bare er synlig med hjertet. Et ønske om å vaske bort all smerte i denne elven av kjærlighet. Et ønske om å drukne i denne kjærligheten.

Filmen har også en scene med Jamala, som Olga, foran speilet, der hun tar til å gråte. Hun gjør ikke mye i scenen, men den blir likevel veldig vakker takket være filmfotograf Serhiy Myhalchuk.

Dette er virkelig en film som er verdt å se og når man ser den med hjertet vil du se enda mer, kanskje enda mer enn hva filmskaperne var i stand til å vise deg…

Hjemmeside for filmen: http://povodyr.com/en

Oversatt av Hallvard Fagerland.
    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    www.povodyr.com
    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    www.povodyr.com
    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    www.povodyr.com
    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    www.povodyr.com
    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    www.povodyr.com
    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    www.povodyr.com
    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    www.povodyr.com

Kommentarer / Comments

Kommentarer:

Pin It on Pinterest

Share This

Abonner på vårt nyhetsbrev!

Få siste nyheter og oppdateringer fra Maidan Norway.

 

Wow - dette fungerte jo! Velkommen! Du er nå medlem av vårt nyhetsbrev!