Pages Menu
TwitterFacebook
Categories Menu

Posted by on 15. august, 2015

Historien om en ukrainsk bror

 

«Han lever, Hallvard! Broren min lever!»

Bohdanna (19) strålte da vi møttes i juli i år ved den idylliske Ivano Franko-parken, i sentrum av Lviv i Ukraina. Nyheten om at bror til Bohdanna, Taras (24), var observert i live på et sykehus, var den flotteste nyheten vi kunne få denne sommeren. Rapportene om Taras var riktignok noe vage, men det var en bekjent av familien som hevdet han hadde sett broren som pasient på et sykehus i Øst-Ukraina. Et sykehus kontrollert av såkalte pro-russiske separatister. Mest sannsynlig betydde det at Taras var skadet, og at han ble holdt i fangenskap. Men for familien var det strålende nyheter.

Det var Olga i Sandnes som tidligere i vinter introduserte meg for Bohdanna og hennes venninne Sofia (18) fra Lviv. De hadde funnet Olga via sosiale medier, og lurte på om det var mulig å få hjelp av noen i Norge til å realisere sin store drøm; å komme til Norge og oppleve fjorder og fjell. Prekestolen og Kjerag var de store målene.

Begge jentene hadde FB-profiler, med mange bilder av positive ungdommer med stor friluftsinteresse. Derfor var det enkelt for meg å være imøtekommende og tilby dem losji og hjelp til Norges-turen.

I tiden fram mot sommeren ble jeg bedre kjent med dem begge på Facebook. En kveld avslørte Bohdanna familiens store sorg for meg. Hennes bror, Taras, hadde vervet seg til det ukrainske militæret, og bare kort tid etter at han hadde giftet seg med sin Maryna (21), forlot han familien og deres 3 måneder gamle sønn for å bli sendt til den beryktede ATO-sonen i Øst-Ukraina.
Da Bohdanna denne aftenen fortalte meg om broren, var det gått hele 11 måneder siden de hadde hørt fra han. Hjertet mitt falt i gulvet. Som alle andre rundt familien ble jeg straks urolig. Vi mistenkte det familien enda nektet å innse; at Taras mest sannsynlig hadde mistet livet i ATO-sonen.

Familien til Bohdanna holdt stadig håpet oppe. I vår lagde blant annet Bohdanna en rørende bildekollasje som en hyllest til broren. Videoen inneholdt bilder av dem fra barndommen og helt fram til Taras giftet seg med Maryna, bare noen få måneder før han reiste med bataljonen sin til Øst-Ukraina.

Bare en uke før avreise til Norge måtte Bohdanna imidlertid innse at hun ikke fikk Schengen-visumet i tide. Ergo måtte hun skuffet fortelle venninnen Sofia og meg at hun ikke kunne bli med på reisen til Norge. Alle involverte var selvsagt lei seg over dette. Ikke minst Bohdanna selv, som sammen med Sofia i lang tid hadde drømt om å få oppleve vår dramatiske og vakre natur.

For Sofia ble reisen til Norge selvsagt ikke det samme uten Bohdanna. Bohdanna ga Sofia en liten kanin-figur med på reisen. Sofia tok stadig bilde av henne og kaninen, som for å minne om at Bohdanna også var med «i ånden» på reisen. Med god hjelp av mine venner ble det et innholdsrikt opphold for Sofia.

Bare noen uker senere, en varm juli-dag i Lviv, fikk jeg endelig treffe Bohdanna. Jeg hadde satt av brorparten av sommerferien min i Ukraina. Lykken var derfor stor da vi sto der i Lviv i Ivano Franko-parken og sammen kunne glede oss over å høre et første tegn på at Taras var i live.

Derfor var det umåtelig trist å komme hjem igjen til Norge og få kontrabeskjeden, bare én uke etterpå.
Bohdanna og familien hadde fått meldingen om at Taras nå var bekreftet død. Han døde i kamper nær Donbass.

Taras deler dermed skjebne med tusener av andre unge ukrainere. Pr. 6. august 2015 har 2.495 ukrainske soldater og 3864 ukrainske sivile mistet livet i konflikten. Tallene blant pro-russiske separatister og russiske millitære er noe usikre men i samme størrelsesorden som de ukrainske militære.

Igjen sitter en ung enke på 22 år med et barn i den vesle byen Kirovohrad, midt i hjertet av Ukraina – og med mange ubesvarte spørsmål. Samt en søster som savner storebroren sin.

«Jeg skjønner det fremdeles ikke,» sier hun til meg. «Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal leve videre uten Taras. Han var alltid lyset i livet mitt.»
Samtidig som hun deler barndomsbildene av henne og broren sin med meg, trøster hun seg med at helter aldri dør.

For som man sier i Ukraina «Слава Україні! Героям слава!”, (Slava Ukrayini! Heroyam slava!). På norsk: «Ære til Ukraina! Ære være heltene!»

Taras ble begravet 15. august 2014 nær Donbass. Nøyaktig for ett år siden i dag.

 

Kommentarer / Comments

Kommentarer:

Abonner på vårt nyhetsbrev!

Få siste nyheter og oppdateringer fra Maidan Norway.

 

Wow - dette fungerte jo! Velkommen! Du er nå medlem av vårt nyhetsbrev!

Pin It on Pinterest

Share This