Pages Menu
TwitterFacebook
Categories Menu

Posted by on 12. mai, 2015

Humanitært arbeid for Ukraina

Humanitært arbeid for Ukraina

 

I en tid der humanitære innsamlingsaksjoner betyr mer og mer for et land som Ukraina, har vi i det siste sett uheldige nyhetsreportasjer om uærlige aktører som driver humanitære innsamingsaksjoner for Ukraina. Sist var det ”TV2 Hjelper degsom avslørte at klærne og andre innsamlede varer ikke ble gitt bort til trengende mennesker i Ukraina, men ble solgt på internett fra en base i Estland. Innslaget ga seer-rekord for ”TV2 Hjelper deg” med rundt 500.000 seere.

VG valgte like etter å presentere samme sak som førstesidesak og det er klart at når slike saker får oppmerksomhet i media hjelper ikke slike oppslag menigheter og andre i Norge som har drevet seriøst med humanitære innsamlingsaksjoner i en årrekke.

Maidan Norway tok derfor kontakt med Elena Skårland i Klippen pinsemenighet i Sandnes for å høre mer om hvordan de driver sitt humanitære arbeid mot Ukraina, og for å lære mer om hvordan vi kan stole på de som driver med slikt arbeid.

Elena, hvordan startet hjelpearbeidet for deg og Klippen pinsemenighet?

Det var en tidligere pastor i Klippen pinsemenighet, Ivar Gudbrandsen, som allerede i 1993 fikk det for seg at han ville reise til Ukraina. Han hadde hørt om en ukrainsk pinsemenighet i Ivano Frankivsk på IBRA radio på 70-tallet. Etter Sovjetunionens oppløsning ville han av ren nysgjerrighet reise ned dit for å se om det var muligheter for å samarbeide med dem. Han reiste dit sammen med Hans Myrvold. Han hadde allerede erfaring med folkene og kulturen i det tidligere Sovjet. I 1995 kom den første bussen med humanitær hjelp fra Klippen og da var det flere folk fra menigheten og Sandnes-området som også var med. Arbeid med humanitære sendingene ble startet av Ivar og Kari Gudbrandsen, videreført av Magnus og Ranveig Fuglestad og senere overtatt av Solveig og Svein Hommeland.

For min del så startet dette med humanitært hjelpearbeid allerede i Ukraina i 1991 da jeg var misjonær. Jeg er opprinnelig fra Ukraina, fra en by nord i Ukraina som heter Rivne. I 1992 kom jeg til Mosjøen i Norge for å lære norsk så jeg kunne være tolk mellom nordmenn og ukrainere. De trengte tolker etter at grensene mellom øst og vest åpnet seg. Jeg fikk en norsk mann og vi startet et privat hjelpearbeid med humanitær hjelp med penger og matpakker til ukrainere. Den gang var det lite mat i butikkene i Ukraina.

Så var det i 2002 at jeg møtte Klippen i Sandnes. De skulle ta imot 30-40 ukrainere i Sandnes og de ville invitere meg til å være tolk. Så slik startet det hele for meg og Klippen i Sandnes, smiler Elena.

Hvordan drev Klippen de første årene?

Fra 1995 til rundt 2002, da jeg kom til Sandnes, hadde Klippen ca. to turer pr. år. I starten hadde man et lager like ved der som Vitenfabrikken er i dag i Sandnes. Senere hadde de lager på forskjellige steder før menigheten til slutt ble kjent med Jan Sigve Tjelta. Han ble inspirert av hjelpearbeidet til Klippen og tilbydde menigheten lagerplass på gården sin på Tjelta. Jan Sigve har også vært med oss på bussturer ned til Ukraina for å se hvor varene ender opp og for å treffe på ukrainske familier der nede.

Hvordan får dere frivillige?

Vi har en fast gjeng i Klippen. Vi er ca. 20-30 personer. De har vært i Ukraina og møtt familier og menigheten der nede. De har sett behovet. Det er viktig for hver enkelt å gjøre dette. De forstår nøden der nede. Når de kommer hjem brenner de for Ukraina. Vi har gjensidige besøk. Ukrainere kommer også hit og da bor de privat hos folk i Sandnes. Da blir folk kjent med hverandre, og på den måten blir de enda mer knyttet til Ukraina.

Gjennom Jan Sigve Tjelta har vi også fått et samarbeid med et gartneri. De har arbeidere fra Ukraina og de hjelper oss også med å laste varer i lastebilene. Dermed hjelper de sine egne i Ukraina. Vi trenger ikke å be dem to ganger, de hjelper oss gjerne.

De frivillige som er i Klippen begynner nå imidlertid å bli gamle og fysisk utslitte av å jobbe med dette. Heldigvis har vi i det siste fått hjelp av det ukrainske miljøet i Rogaland. Sist kom 6 personer, det var veldig flott.

Har dere hatt utfordringer underveis?

Vi må sende inn en fordelingsplan til en komité i Kiev, og når vi får den i retur skal det komme fram hvor gavene skal fordeles; enten til sykehus, gamlehjem, eller barnehjem, eller individuelle ID-koder.

Den siste tiden Janukovitsj regjerte som president i 2013, og fram til han flyktet landet i februar 2014, var den verste tiden. Alle våre laster med humanitær hjelp måtte stå i lange tider på lager i distriktene i påvente av å bli godkjent som humanitær hjelp av komitéen i Kiyv. Først når de blir godkjent som humanitær hjelp får de slippe tollfritt inn i landet. Tollvesenet hadde en frist på 3 måneder på å få varene godkjent i Kiyv, og etter at fristen var gått ut fikk vi dagbøter på flere ti-tusener hryvna (UAH). Flere ganger opplevde vi at fristen gikk over tiden og da sto varene våre innestengt på disse lagrene mens dagbøter forrentet seg dag for dag.

Skjønte du noen gang hvorfor dette skjedde? Hvorfor det ble så vanskelig for dere å drive humanitært hjelpearbeid under Janukovitsj?

Vel, ansvaret for denne komiteen i Kiyv som godkjente all humanitær hjelp inn i Ukraina ble under Janukovitsj flyttet fra et departmenent til et annet. Hun som var leder i det nye departementet drev samtidig også en stor kjede med bruktbutikker over hele Ukraina. Få snakket om dette i Ukraina men for oss var det åpenbart at denne lederen ville selge mest mulig i bruktbutikkene hennes. Dermed gjorde hun alt for å demme opp for den humanitære hjelpen fra utlandet.

Hva skjedde da Janukovitsj forsvant fra presidentskapet?

Vår representant i Rivne ble i juni 2014 kalt inn til den nye fungerende presidenten Oleksandr Turchynov for et dialogmøte, sammen med andre som driver humanitært hjelpearbeid og tollvesenet. ”Hva er det som skjer? Hvorfor står alt fast?” spurte han.

Svaret han fikk var at komitéen for humanitær hjelp i Kiev ikke fungerte lenger.  Men etter dette så vi at med den nye overgangsregjeringen begynte vi endelig å se gradvise forbedringer igjen.

Kommer alt fram til de som trenger det?

Det er mange som spør meg om det samme. Jeg er opptatt av tall og statistikk. Jeg har lært i alle disse 20 årene at på vegen er det dessverre slik at det kan være uærlige folk i tollvesenet. Men dersom 70 % går til de trenger det, så kan jeg leve med det.

Jevnt over er det slik at blant norske hjelpeorganisasjoner går både penger og klær dit det skal, og at det ikke går bort i administrasjon og formidling.

Hvor mye får dere inn?

De beste årene har vi tatt imot opp mot 100 tonn pr år. Jeg synes det er veldig flott i Rogaland med givergleden. Engasjementet er stort. Det tar liksom aldri slutt. Folk kommer igjen og igjen. De har fått våre visitkort og vet når vi er åpen for mottak. På det meste har vi tatt imot over 300 biler i løpet av 4 timer. Vi prøver så godt vi kan å ta godt imot hver enkelt person som leverer til oss. Men det er klart på de travleste dagene får vi ikke alltid til å servere dem vafler og kaffi, ler Elena.

Hvem får tingene?

Våre faste samarbeidspartnere er i Rivne Oblast (fylke) og Ivano Frankisk Oblast. Gaver blir fordelt etter fordelingsplanen til komitéen i Kiev. Derfor kan det variere. Den siste lasten var utelukkende utstyr fra sykehus. Senger, røntgenapparat og tannlegestoler. Dette gikk til sykehus i Rivne-regionen. Det ble blant annet sendt til den fattigste regionen helt i nord mot grensen til Hviterussland. Rullatorer og rullestoler ble også sendt. De var så takknemlige! Det minner meg om at jeg har en haug med brev som jeg må oversette til de som ga disse tingene her i Norge. De var kjempefornøyde!

Så har vi selvfølgelig sekkehjelp. Leker og klær som går til barn på menigheter eller barnehjem. Vi får også ting fra vaskeri. De kvitter seg med håndklær, sengetøy, filler og kjeledresser. Mestdelen av dette går til gamlehjem og sykehus.

Ca. 20-30 sekker ble kjørt til en menighet. Menigheten lokalt koordinerer og fordeler basert på lokalkunnskap, og den tildelte fordelingsplanen. Det kan komme til andre menigheter, men også til sosialkontorer, uavhengig av menighetene.

Hvem kjører varene ned til Ukraina?

Vi hadde tidligere en misjonsbil fra Hauge i Dalane, som heter ”Hjelpende Hånd” men den bilen begynner å bli ganske så gammel. Den tok også mindre last og var dyr i drift. Den hadde imidlertid en fin mulighet til å ta med passasjerer på turen. Nå bruker vi ukrainske lastebiler. Dette er bevisst fordi vi ønsker å støtte den ukrainske økonomien. På veien hit opp tar de med seg last til Sverige eller i Norge før de kommer til oss for å kjøre vår last til Ukraina. Vi betaler en fraktsum som vi har god samvittighet med. Jeg ser for eksempel på internett at andre tilbyr fraktkostnader som er nesten halvparten av hva vi betaler, men dette er nok nærmest bare dieselutgifter til turen. Vi hører iblant om fenomenet ”lastebiler fra Øst-Europa” som ikke holder den standard de bør ha når de kjører på norske veier. Derfor synes vi det er rett og rimelig at vi betaler dem skikkelig slik at de kan sørge for at lastebilene har god standard, og har gode vinterdekk for norske vinterveier. Nå har de også bom-brikke. Dette kunne være litt ”vill-vest” hos noen av dem før, smiler Elena.
Det er bl.a. én av grunnene til at vi spør folk som leverer til oss ydmykt om kr. 50,- pr. sekk slik at vi kan dekke slike kostnader. Jeg så forresten på TV her om dagen at de i Norge som leier inn øst-europeiske lastebiler er medansvarlig. Det synes jeg er flott fordi da blir det slutt på underbetaling.

Hvem styrer økonomien og tar seg av papirarbeidet?  

Humanitærhjelp rettet mot Ukraina i Klippen ledes av Ukrainakomiteen hvor vi er 5 stykker. Vi bestemmer hvordan vi vil ha det. Leder er Solveig Hommeland som også er leder for Øst-Europa v/ misjonsrådet. I tillegg har vi en interessegjeng for Ukraina på ca. 20 stykker.

Jeg i lag med andre økonomiansvarlige i Klippen tar oss av økonomien i Ukraina-aksjonen. Til daglig jobber jeg i et revisjonsfirma. Vi har også et et barnehjem der vi har en faddeordning m/givertjeneste. Der gir vi også penger til dem slik at barn skal få et sommerferie-tilbud.

Det er store penger totalt sett i løpet av et år. Vi har faste rutiner på innsamling av kontanter. Signatur på papirer: der to personer teller opp kontantene og signerer. Alle penger skal innom bank før de brukes til å betale transportutgifter med faktura. Ingenting er kontant. Dermed kan ingen sette spørsmålstegn ved dette eller at noen kan ta til seg penger i egen lomme.

De siste ukers avsløringer om uredelige aktører i dette markedet, som f.eks. ”Vi kan hjelpe”, hva synes du om dette? Hva bør vi være obs på?

Elena tenker seg om.

For to år siden fikk vi slike lapper i Sandnes, minnes hun. Jeg ble straks mistenksom på det. Fordi de ikke tok penger for det. Det er umulig å drive humanitært arbeid om det ikke er noen form for sponsing av transporten. Uansett om du presser ned utgiftene så er det umulig uten at noen finansierer det. Derfor er det mer redelig å ta litt penger for det. Det er dette som er et tegn på at det er en seriøs og legitim aksjon. Det er nødt å være en økonomi i det som kvalitetssikrer hjelpearbeidet.

Når disse nye aktørene kom merket vi en nedgang på Tjelta. Vi hadde faste bidragsytere hos oss, men disse begynte å forsvinne. Det er mye enklere for mange at noen kommer og henter klærne for deg på døren. At du slipper å kjøre et sted for å levere det.

Noen av de nye, useriøse aktørene utnytter dagens situasjon i Ukraina. Hva med å slutte seg til de som allerede er på hjelpemarkedet? spør Elena.

Det er 24 regioner i Ukraina, forklarer hun. De fleste organisasjoner som allerede er i markedet, kjenner hverandre. Vi krysser ikke hverandres områder i Ukraina. Vi vet om hverandre og vi samarbeider, men vi overtar ikke regioner til hverandre. Vi er fornøyd med det vi driver med.

En trailer med humanitær hjelp tar med seg et sted mellom 10-13 tonn, det er ca. 130.000 kroner om man velger å selge det. Da er det klart at dette er en fristende business for noen.

Sjekk bakgrunnen til dem som driver det, råder Elena. Vi har sjekket noen av dem, og vi oppdaget eksempler på mennesker som har blitt dømt for svindel i hjemlandet sitt. Noen av disse flykter av denne grunn til land som Norge der de starter opp denne typen ”business”.

Jeg råder også å undersøke årsregnskap til den hjelpeorganisasjonen som man ønsker å støtte. De som er seriøse har orden på slike saker og har ingenting å skjule. Administrative kostnader og lønn i en slik organisasjon skal være marginale. Hjelpearbeidet drives ikke for å berike de som står i det, men å hjelpe de som er i nød ved å ofre en del av fritiden sin.

Sjekk også hvor de lagrer varene før avreise, sier Elena. Jeg har f.eks. blitt forklart et sted at de lagret det på sin egen terrasse. Der kan det ligge i flere uker og da er det klart at selv om ting er pakket inn i sekker kan klær og andre gaver bli våte. Dette er heller ikke seriøst. Man er nødt å ha skikkelig lagringsforhold.

Noen hjelpeaksjoner hevder at de sender til såkalt ATO-sone: “Anti-Terrorist Operation”, det offisielle ukrainske navnet på krigen i Donbass-området. Alt som skal inn dit må bli fortollet i Ukraina. Men noen aktører hevder de kjører via Russland. Dette skurrer i mine ører. Det betyr at de må kjøre via Polen, de baltiske landene, så inn i Russland, før de til slutt skal inn i ATO-sonen i Ukraina. Det høres rett og slett for mye ut for meg. En slik kjørerute, full av last fra Norge, er ikke realistisk.

Apropos ATO-området, hva tenker du om de hvite lastebilene med hjelpesendinger fra Russland som reiser inn dit?

Elena blir tankefull. Vet du, jeg ble fortalt av de fastboende at gatene er tomme når de ankommer.

Hvorfor det?

Jo, folk vet at de må holde seg borte når de kommer. De sier det ikke er hjelpesendinger men militært utstyr til opprørerne i området. Mange folk tørr derfor ikke engang å være vitner til det når de ankommer. De holder seg innendørs. Når vi spør dem om hvor de får humanitær hjelp fra, så sier de alle fra Ukraina. Spesielt er det mat som de får hjelp med. Det er vanskelig å skjønne alt dette her fra Norge, men mange av de som bor der er gamle mennesker som ikke har noen annet sted å flykte. Det samme gjelder egentlig de såkalte separatistene der. De er født og oppvokst der.

Elena blir enda mer tankefull.

Det er en humanitær katastrofe det som nå skjer der. Det er det det er, avslutter hun.

Linker:

Klippen pinsemenighet - Ukraina-hjelpen.

KPK-Ukraina på Vigrestad
THK-stiftelsen i Haugesund
Betania i Hauge i Dalane

Sosiale medier:

Dersom du ønsker å støtte Elena og alle andre som driver seriøst med humanitært arbeid så hjelp oss å dele denne artikkelen. Bruke ikonene i venstre marg til å dele artikkelen i sosiale medier.

    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    Pålasting av varer på Tjelta. Ukrainsk sjåfør med topplue i midten, og frivillige fra Klippen pinsemenighet hjelper til.
    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    Oleksandr Ryndyk, frivillig fra det ukrainske miljøet i Rogaland.
    • maidannorway
    • Twitter
    • Pinterest
    • VKontakte
    Elena Skårland og Jon Arild Gran fra Klippen pinsemenighet, omflanket av Olga Ztterstrøm og Inna Fursova, frivillige fra det ukrainske miljøet i Rogaland.

Kommentarer / Comments

Kommentarer:

Pin It on Pinterest

Share This

Abonner på vårt nyhetsbrev!

Få siste nyheter og oppdateringer fra Maidan Norway.

 

Wow - dette fungerte jo! Velkommen! Du er nå medlem av vårt nyhetsbrev!