Pages Menu
TwitterFacebook
Categories Menu

Posted by on 27. januar, 2015

Propagandaens løpegutt?

 

Nå ja, «gutt» kan han vel knapt kalles lenger, 80 år gamle Jahn Otto Johansen. Men å løpe i propagandaens ærend har han fortsatt krefter i beina til.

I rettferdighetens navn må jeg begynne med å påpeke at alt Jahn Otto Johansen har skrevet om Ukraina-konflikten det siste året ikke nødvendigvis er kritikkverdig. Men når man leser hans leserinnlegg på Dagsavisen NyeMeninger og Vårt Lands Verdidebatt under ett, skal det imidlertid ikke mye leting til før man ser at Johansen ville bestått i faget ‘Russisk propaganda-retorikk’.

I et debattinnlegg på NyeMeninger 10. desember 2013, der Johansen i hovedsak diskuterer ukraineres geopolitiske preferanser, klarer han på mesterlig vis å få presset inn i en bisetning om nazi-medløperi i Vest-Ukraina under krigen:

Selv om kanskje de fleste innbyggere i det vestlige Ukraina ser vestover, og noen av deres forfedre samarbeidet jo med nazistene og myrdet jøder, så viser dette hvor komplisert dette spørsmålet er.

Hadde Johansen vist til at millioner av vest-ukrainere er berørt av arbeidsmigrasjon til EU-land som en del av forklaringen på at de «fleste innbyggere i det vestlige Ukraina ser vestover», så hadde argumentasjonen hans vært relevant. Isteden omformulerer og repeterer han det russiske propagandamaskineriets mantra siden maidan-demonstrasjonene startet – at vi egentlig har å gjøre med fascister (eller deres etterkommere) i Vest-Ukraina med støtte fra Vesten.

Ettersom de høyreekstreme partiene Svoboda og Høyre Sektor ble marginalisert i forrige parlamentsvalg, og dermed ikke kom inn i parlamentet (med unntak av noen enkeltmannskretser), sliter tydeligvis Johansen med å holde liv i sin idé om det fascistiske Vest-Ukraina. I et innlegg som han nylig publiserte på NyeMeninger, skriver han om en TV-reportasje laget av NATO, som i Johansens øyne viser ‘bare idyll’ fra den vest-ukrainske byen Lviv:

Jovisst, de to fascistiske partiene fikk knapt fem prosent i parlamentsvalget og er altså ikke representative for det ukrainske folk. Men den store Bandera-demonstrasjonen i Kiev nylig viser at dette er som å leke med ilden.

At Bandera-demonstrasjonen i Kyiv skal være et bevis på at NATO leker med ilden ved å vise idyllen i Lviv, er et særdeles tynt, ja, på grensen til desperat, argument fra Johansen. Man kan mene så mangt om Bandera, og selv synes jeg ukrainere burde finne andre nasjonale symboler. Men å antyde at de som går i slike demonstrasjoner er fascister, er like logisk gyldig som å påstå at folk som går i vikingklær mener det er for lite voldtekt og plyndring i verden. Symboler er mangetydige, og Johansen sitter tydeligvis ikke med nøkkelen til hvordan historiske symboler blir fortolket i nye kontekster.

Språk, etnisitet og kultur i Ukraina

Paradoksalt nok har Johansen titulert et av innleggene sine «Sannheten om Ukraina«. En mer korrekt tittel ville imidlertid vært «Min (og ikke minst en russisk) sannhet om Ukraina».  Noen dyp forståelse av en eller annen sannhet om dette landet viser han nemlig ikke. Han skriver:

Dessuten er Ukraina delt i to – en stor del av befolkningen, for eksempel i Odessa og selv i hovedstaden Kiev, snakker russisk og føler seg som en del av den russiske kulturelle og historiske tradisjon.

I et annet innlegg skriver han følgende:

Det må finnes en ordning som både de ukrainsktalende og de russisktalende kan leve med. Alt annet betyr at krisen vil fortsette.

Denne insisteringen om et delt Ukraina fører Johansen inn i en floke av en sammenblanding av språk, etnisitet, kultur og geopolitiske preferanser, som forvirrer mer enn forklarer det som nå skjer i Ukraina. Enkelt sagt, dreier dette seg ikke om språkforskjeller, men om de som ønsker å bo i en selvstendig ukrainsk stat, og de som ikke gjør det. Det er med andre ord en feilslutning at de russiskspråklige i øst nødvendigvis lever på den andre siden av et slags kulturskille, slik Johansen synes å mene, eller at de nødvendigvis har andre geopolitiske preferanser enn ukrainsk-språklige (hvis forfedre jo samarbeidet med nazistene og myrdet jøder!).

Språk og etnisitet (hva nå dette betyr i en ukrainsk kontekst med selvdefinert etnisk tilhørighet og kryssekteskap mellom ulike «etniske» grupper) er ikke sammenfallende kategorier i Ukraina – en person som definerer seg som etnisk ukrainsk kan like gjerne ha russisk som morsmål, som ukrainsk (folketellingen i 2001 viste at 37,5 millioner mennesker i Ukraina regnet seg som etnisk ukrainske, mens 5,5 millioner av disse oppgav russisk som sitt morsmål. Likeledes oppgav 8,3 millioner å være etniske russere, og 328 152 av disse oppgav ukrainsk som morsmål). Det er naivt å påstå at russiskspråklige i Ukraina nødvendigvis føler seg som del av en russisk tradisjon, eller at krisen vil fortsette dersom russisktalende ikke får en ordning de kan leve med.

Sannheten om Jahn Otto

Det mest oppsiktsvekkende Jahn Otto Johansen har skrevet på norske debattsider (så vidt meg bekjent), er imidlertid en påstand om at polske myndigheter har evakuert polsk-ættede ukrainere. Han skriver:

Den mer reaksjonære stemningen i det Vest-Ukraina som NATO-fjernsynet fant så idyllisk, har fått polakkene til å organisere et hjelpeprogram for å få ut mennesker med polsk bakgrunn. De er redde.

Jeg har bedt Johansen om en kildehenvisning for denne påstanden, men har ikke fått noen. Jeg regner derfor med at det er denne saken han refererer til. Det skal ikke rare lesekunnskapene til for å se at dette dreier seg om 178 etniske polakker som ble evakuert av polske myndigheter fra den krigsherjede Donbass-regionen i Øst-Ukraina. Som polske myndigheter oppga i forbindelse med evakueringen:

“The evacuation covers only people affected by the fighting,” Marcin Wojciechowski, Foreign Ministry’s spokesman said adding that these include people whose life was in danger because of living in proximity to the conflict.

Hvordan Johansen klarer å finne årsaken til evakueringen i den reaksjonære stemningen i Vest-Ukraina, er en gåte for meg. Med mindre han da ønsker å videreføre sitt fokus på det ‘fascistiske’ Vest-Ukraina som årsak til konflikten i Øst-Ukraina som sådan. Slik sett vil han jo få gullmedalje i ‘Russisk propaganda-retorikk for viderekomne’.

Andre gullkorn fra Johansens penn, i lys av hans løgn om det polske evakueringsprogrammet:

«Jeg stoler ikke på noen av partene. De lyver begge, og mye av dette tas for god fisk i vestlige eller russiske medier som jo gir et diametralt motsatt bilde av situasjonen.»

«Hvem kan vi stole på i Ukraina-konflikten? Kan vi i det hele tatt stole på noen?»

Read More

Posted by on 8. desember, 2014

Poroshenko grants Belarusian Neo-Nazi Ukrainian citizenship

http://khpg.org/en/index.php?id=1417957695

When people are risking, often sacrificing, their lives for their country, quibbles about questionable neo-Nazi views may be out of place.  This is not the case where they are fighting for another country, and Ukrainian President Petro Poroshenko’s decision to grant Sergei  Korotkykh, a fairly notorious Russian/Belarusian neo-Nazi, Ukrainian citizenship cannot fail to raise eyebrows.

Read More

Posted by on 5. desember, 2014

Humor som våpen i kampen mot propaganda

 

At ‘krigens første offer er sannheten‘, er nærmest blitt en klisjé hva gjelder nyhetsdekningen av konflikten i Øst-Ukraina, en klisjé alle ser ut å kunne enes om, uansett ståsted og geopolitiske sympatier. Direkte feilinformasjon, som bruk av bilder fra andre konfliktområder for å skape negative og feilaktige assosiasjoner, er lett å avsløre. Verre er det med hendelser hvor det ikke finnes entydige bevis, slik som i MH17-, Odesa- og Maidan-tragediene.

Propaganda er et effektivt virkemiddel der det finnes tvil, og gjennom ensidighet og halv- eller usannheter blir denne tvilen forsøkt utvidet og forsterket gjennom propaganda. Effektiv propaganda består således av reelle fakta eller ‘sannhet’ ispedd en liten del usannhet, som gir informasjonen sett under ett en stor grad av troverdighet.

En måte å ufarliggjøre og avkle propaganda, er å svare med humor. Et eksempel på slik bruk av humor, er et TV-innslag fra gjengen bak et populært humorprogram på den ukrainske TV-kanalen 1+1.

I innslaget får vi et innblikk i hverdagen til norgesvenn og den russiske propagandaens mentor, Dmitryj Kiseljov. Vi får høre forsnakkelser, slik som ‘Dette innslaget har vi konstrue… Beklager, dette innslaget har vi mottatt fra det fascistisk-banderivske Ukraina’. Kiseljovs beskrivelser av Ukraina blir nærmest tatt til det absurde, som da han spør assistenten hva ‘å stønne’ er på ukrainsk – ‘Sieg Heil’ er svaret.

Neste innslag som spilles inn i studioet omhandler flyktninger fra Ukraina. Kiseljov intervjuer en ‘flyktning’, som er til forveksling lik damen som dukket opp i utallige nyhetssendinger i Ukraina, hver gang med ulik identitet og bosted. Damen blir ikledd skitne klær, og forteller i intervjuet at hun kom alene som flyktning til Russland,  siden banderivtsene spiste barna hennes, med en mulig henvisning til løgnen som spredte seg i russiske medier om en tre år gammel gutt som skulle ha blitt korsfestet ‘fascistene’ i Ukraina. Pravyj Sektor kuttet av hennes russisk-språklige manns tunge. Hun blir stoppet av Kiseljov etter å ha sagt at hun er fra Dansk oblast, og ikke Dontesk oblast, og får beskjed om å lære seg teksten og aksenten bedre. Visittkortet hun får av Kiseljov henspiller på saken med Dmytro Jarosj’ visittkort.

Videre får vi se Kiseljov i samtale med sin sekretær, som har kjøpt presang til sønnen hans. ‘Det hadde jeg helt glemt’, svarer Kiseljov, ‘har jeg virkelig en sønn?’ Sekretæren forteller videre at Kiseljov står oppført på Vestens sanksjonsliste, og dermed ikke får visum til Europa eller USA. Selv om ferieparadiset Krim nå er russisk, ønsker Kiseljov å feriere i Miami, som året før. Han drar derfor til den amerikanske ambassadene for å ordne visum, hvor han lover at han aldri har snakket nedsettende om USA, og at USA er det eneste landet som kan gjøre om Russland til kjernefysisk aske. Han blir ikke trodd, og må ta en løgndetektortest.

Hjemme lurer sønnen på om far kommer for å feire 6-års dagen hans, mens moren teller dollar. Moren forklarer at faren tjener Russland, og på grunn av faren kan hele verden få vite sannheten. Med referanse til Jim Careys film ‘Liar’, ønsker sønnen at faren slutter å lyve i èn dag, når han blåser ut lysene på kaken.

Samtidig, på den amerikanske ambassaden, begynner Kiseljov å fortelle hva han faktisk mener om den amerikanske ambassadøren, og at han selv er ‘Kremls marionett’ og en ‘kjøpt og betalt journalist’.

Tilbake i studio klarer ikke Kiseljov lenger å snakke om ‘fascisme’, ‘banderivtsi‘ eller ‘juntaen’ i Kyiv, med påfølgende applaus og lovord fra TV-teamet.

Endelig hjemme med familien forsøker Kiseljov å få sønnen til å gjøre et nytt ønske. Sønnen ønsker seg Playstation, og fars forbannelse forsvinner som dugg for solen. Igjen er Kiseljov klar for å tjene Russland.

 

For versjoner med engelske undertekster, se del I og del II her.

 

 

 

 

 

 

Read More

Pin It on Pinterest

Abonner på vårt nyhetsbrev!

Få siste nyheter og oppdateringer fra Maidan Norway.

 

Wow - dette fungerte jo! Velkommen! Du er nå medlem av vårt nyhetsbrev!